In Cambodia, the prize for peace is justice

35 years of prison time for Kaeng Kek Iev – better known as Duch – is strange.  Iev, a prison chief in Cambodia’s notorious torture prison S-21 during the reign of the Khmer Rouge, is responsible for the violent and untimely death of about 14000 people.  

He is the first person ever to stand trial and receive verdict for his crimes during the genocide in 1975-79.

It seemed more appropriate that the judge would read something like “lifetime times a gazillion”, when the first-ever verdict over a Khmer Rouge cadre was read up yesterday at the UN-supported war crimes tribunal in Cambodia.

Nevertheless, the verdict read 35. Of those 35, five was subtracted in compensation for him being illegally detained and another 11 subtracted, because he already served them, while waiting for the tribunal to make up its mind in how to proceed in prosecuting him.

In total, for genocide, crimes against humanity and murder: 19 years. This means the 67-year-old will conceivably have a chance of living as free man in his last years.

Strange. But not that strange.

Already in 1998, the Cambodian government asked the UN for help setting up a war crimes tribunal to convict the perpetrators of the genocide of Cambodia, where approximately 2 million people died, either of starvation, exhaustion or execution. One of the main motivators of setting up the tribunal was the death of Brother No 1, Pol Pot, in 1998. Despite leading the murderous revolution in Cambodia, he was never prosecuted for his crimes.

However, the Cambodian government sanctioned their request with a bunch of demands: The tribunal were to be placed in Cambodia, there was to be an overweight of national staff, the entire budget was to come from elsewhere than Cambodia. Years of negotiation later, in 2006, the Cambodian government got its way – with small alterations – and the Extraordinary Chambers of the Courts of Cambodia (ECCC) was established in Phnom Penh.

It almost did not happen at all. Former Secretary General Kofi Annan expressed doubts on the special construction with an overweight of  Cambodian staff – judges in particular – and warned, the Cambodian government had too much influence, a concern that later has proven to be all to valid. He was backed up by pretty much every expert, NGO and non-cambodian official that had their hands on this project.

But still, the tribunal moved forward and why? Because in Cambodia peace was more important than a fair tribunal. After decades of genocide, occupation, coup and political instability, a flawed and corrupt tribunal was better than having no tribunal at all.

This is also why the UN, despite many threats, has stayed in as a partner. From the start, Annan and the UN made clear that they would withdrew their participation, were the international standards not met.

They weren’t. There have been countless examples of both corruption and especially political interference within the tribunal. One example is the documented cases of salary kickbacking that was discovered in Februar 2007. Another the refusal to take the witness stand by several high level politician, when they were summoned by the court. But despite threats of it, UN never withdrew.

Today, we are looking at a painfully controlled tribunal, a way too long process, one extremely low verdict and an equally low number of defendants. These points of critique surface again and again and they do not become any less valid as time goes by, so why do key players, like UN, express satisfaction with the tribunal?

Because it could not have been any other way. It was this or nothing at all.

Had the UN not agreed to the terms back in 1998, Cambodia would never have had the money and competence to establish something like the ECCC. The government would have continued ignoring the shadow of the genocide hovering right over their heads.

And had the UN decided to make good of their own promise and withdrew from the ECCC, Cambodia would have blamed the international society for failing them, just as it did in the 80s, where it let the Khmer Rouge keep its seat in the UN, despite knowledge of their role in committing genocide in their own country.

Any of these events would compromise the fragile political stability, Cambodia desperately needs.

So today, Cambodia has a tribunal, of which it has full political control and on which only politically approved candidates will be tried.

In it’s various positions sit sons, nephews, good friends, people, who have paid people and people, who are owed something…along with just and competent people, who work to achieve what is achievable in the frames they are given.

The prosecution will see no more than ten defendants – and more likely just the five that are already detained, despite the fact that tens of thousands former leaders and war criminals are still living life as free men and woman in Cambodia. Many of those are in powerful positions in Cambodia today.

This is the compromise. This is what we could have. Duch ridiculous low sentence of 19 years is a part of it, however sad, unjust and frustrating beyond words it may seem.

Fair? No. Peaceful? Yes.  

 

 

 

 

 

 


Hva er det med Nord Korea?

For 60 år siden brøt krigen løs iKorea. Bare fem år etter verdenskrigens slutt ble den kalde krigens trusler tilvirkelighet. Katastrofen var enorm, landets ødeleggelse total, våpenhvilen eraldri avløst av en fredsavtale, og sårene etter krigen er ennå ikke leget.Etter krigen ble Korea offer for verdens fortsatte ideologiske deling. DaSovjetunionen brøt sammen, Tyskland og Europa atter ble samlet, og Kina åpnetfor markedsøkonomien, fastholdt de koreanske statene status quo. Sør-Korea er idag en av de asiatiske tigrene, et økonomisk mirakel, mens Nord Korea er offerfor en feilslått politikk, både sin egen og omverdenens.

Hva er det med Nord-Korea? Et kommunistisk land ledet av et familiedynasti, etland nesten totalt lukket for omverdenen, og tilsynelatende upåvirket avglobaliseringen. Et politisk system som er blitt dømt nord og ned og på grensentil sammenbrudd de siste 20 årene, men som fortsetter på trass. Et land somkanskje er inderlig likegyldig sett fra Norden, men som allikevel opptar oss endel.

VI ER IKKE ALENE om å vite lite. En tidligere sjef for CIA iSør-Korea uttalte nylig at Nord-Korea er den amerikanske etterretningstjenestesstørste fiasko. I gammel tid ble Korea kaldt eremitt-kongedømmet i Øst, og Nord-Koreahar fortsatt som nettopp dét. Det går sjelden en uke uten at vi kan lese, høreeller se noe om Nord-Korea, en mediedekning som stort sett utelukkende ernegativ. I ett og alt framstår landet som et kontrastbilde, vår motsetning.Landet er fattig, har en styreform som få begriper og nesten alle tar avstandfra, de ser ut til å ha en aggressiv natur, for tross fattigdom fortsetter demed å bygge opp de militære styrkene og virker dermed truende. Et av de landsom vi i vest har avskrevet som utenfor pedagogisk rekkevidde.

Selv om den kalde krigen er forbi, så står «øst» og «vest» på den koreanskehalvøya fortsatt overfor hverandre rustet til tennene, og USA har gjennom årenemange ganger overveid «en militær løsning på Nord-Korea problemet». Er det ingenlyspunkter i dette dystre bildet?

JO, FOR NÅ HAR VI sett unge nordkoreanere i fredeligkappestrid på en grønn grassmatte langt hjemmefra. Vi skal helt tilbake til1966 for å huske noe tilsvarende. Da banket de Italia i fotball-VM, men fikkogså den gang stryk av Portugal, selv om målbalansen var bedre enn i år. I 1966ble VM avviklet i England, og nordkoreanerne, da som nå outsidere både i sportog politikk, fikk fra den ene dagen til den neste en ny status blant tilskuernepå tribunen og i sofaen foran fjernsynet. Nordkoreanerne ble sportsfolk, habileidrettsutøvere, folk man kunne identifisere seg med og forstå, mennesker, rettog slett.

BBC fikk fatt i laget fra -66 i for noen år siden. Og de nå eldre herrenemintes turen til England, og selvfølgelig seieren over Italia, men også og isærden sympatien som strømmet dem i møte etter at spillet hadde befridd dem forden ideologiske folkedrakten som inntil da hadde skygget for en ektemellomfolkelig forståelse.

SYMPATIEN HAR DE SIDEN satt overstyr. Ikke fotballspillerne;men landet de spiller for. Spørsmålet er om det kun er idrettsutøvere somfortjener vår sympati? Hva med de nesten 23 millioner nordkoreanere somtilfeldigvis er født i dette landet, som har vokst opp  og fått denutdanning som regimet tilbyr. Vi sier de er hjernevasket, og gir opp å forstådem. Kanskje vi til og med velger å betrakte dem som fiender.

Når jeg har møtt dem, enten de går i kortbukser, overalls eller dress, enten dedyrker jorda eller den politiske lederen, så er det store flertall alminneligemennesker opptatt av hverdagslivet, familien, barna og fremtiden. De ergjestfri på grensen til det urimelige, for de ér fattige og har ikke mye å delepå. De vet lite om verden utenfor landets grenser, for myndighetene i Pyongyanger konstant på vakt. Regimet reagerer på utenlandsk kritikk og press ved åbefeste isolasjonen, lukke seg inne i seg selv og ute fra omverdenen. Derfor erdet paradoksalt når USA og FNs sikkerhetsråd velger å straffe Nord-Korea foratomprøvesprengninger ved å stramme embargoen, og ytterligere isolere landet ogdermed hjelpe reformmotstanderne i Pyongyang. For de finns, likesomreformtilhengerne gjør det.

SELV OM NORD-KOREA ikke har demokrati, er det selv i dettelandet grenser for ensrettingen. Også i Nord-Korea er folk forskjellige, harforskjellige erfaringer, ideer og forhåpninger. Dette er ikke noe de reklamerermed, for ideologien foreskriver total enighet og sosial harmoni. Men nårtusener trosser styrets grunnleggende negative holdning til privat handel ogoppretter lokale markeder, så er det uttrykk for forskjellighet. Når styretetterpå aksepterer disse markedene og til og med etablerer store sentralemarkedsplasser i byene, er det uttrykk for en viss praktisk dialog mellomforskjellige synspunkter. Det er i denne relasjonen vi finnerforandringsmulighetene, eller rettere sagt, de finner mulighetene. For dethandler om menneskene i landet, om deres framtid og eventuelt om hvordanomverdenen kan bidra til en positiv utvikling.

Når vi med vår demokratiske kikkert observerer landet utenfra, ser vi etterforskjellige politiske partier, en opposisjon, tegn på pressefrihet, fagligorganisering og alt det vi kjenner fra vår egen utvikling. Og når vi ikkefinner det blir vi skuffet og avvisende. Det er en lite konstruktiv strategi.Det vi skal se etter er forandringstegn i det politiske landskapet som nåengang er det nordkoreanske. Disse tegnene finnes, og blant de viktigste er denyngre generasjons håp om forandring. Ved å vende ryggen til Nord-Korea sviktervi landets unge, og skusler bort  en mulighet for å bidra til landetsutvikling og en stabil fred i Øst-Asia.  

 

Artikkelen ble brakt som kronikk i den norskeavisen Dagbladet den 25.06.2010

Geir Helgesen
Leder for Nordisk Institutt for Asia Studier
Københavns Universitet